"Det må være en form for kunst, det der: Taxihopping"

Skrevet av Julie fre, 02/17/2012 - 00:00

Vi hadde akkurat betalt matatukonduktøren de 1000 kenyanske shillingene han skulle ha for å ta oss med til gamlebyen i Mombasa, da han plutselig hoppet ut av bilen i fart og begynte å veive med pengene til menneskene som satt i parken vi akkurat kjørte forbi. Dette var dessuten bare den første av dagens mange rare bilhendelser. Men dagen vår begynte mye tidligere enn dette, mer nøyaktig fire timer tidligere.

Vi bestilte frokost på hostellet denne morgenen, for å slippe å tenke på dette senere. Henriette var den første som bestilte, ett eller annet sted mellom klokka 8 og 8.30. Det skulle vise seg at kokken kunne å lage sånn cirka én sandwich i halvtimen. Mathilde var den siste som bestilte, og hun fikk maten sin rundt 12.30. Det var en gjeng med ganske irriterte-på-kokken-fotografer som til sist fikk kapret en femtenseters HiAce og var på vei mot gamlebyen - og fikk litt panikk da konduktøren begynte å oppføre seg på en helt uforutsett måte da han mottok betalingen.

Det skulle vise seg at han bare skulle veksle den ene femhundringsen, da. Vi fikk tilbake 400, ettersom han visst skulle ha 50 shillings per pers i stedet for 1000 for hele gruppen. Helt greit for oss! Vi kom oss til gamlebyen til slutt, og da vi omsider gikk ut av bussen og spurte hvilken retning vi skulle gå, ble vi henvist i retningen vi akkurat hadde kommet fra.

Vi gikk langt om lenge og lenger enn langt, spurte sju mennesker om veien, sola skinte, svetten rant, og vi var alle slitne da vi til slutt kom fram til et shabby-looking strøk av byen. Dette var gamlebyen, erklærte Ingrid, som hadde ledet oss i kaoset av mennesker og var den som løp inn i butikker og spurte vakter om retningen. Jeg skal innrømme at ved første øyekast så ikke dette akkurat lovende ut. Vi bestemte oss for å gå inn på Fort Jesus, et museum, en del av oss, og de som ikke ønsket å betale inngangsbilletten gikk rundt i byen så lenge.

Byggingen av Fort Jesus ble påbegynt i 1593, og det var portugiserne som sto for dette. Grunnen: Å beskytte inngangene til havnen i Mombasa. Portugiserne kom først til Mombasa i 1498, men da de ikke ble godt mottatt dro de videre til Malindi. Tyrkerne ble derimot bedre behandlet av de lokale, og i frykt for at de ikke skulle komme seg tilbake til Portugal igjen, angrep portugiserne og bygget fortet. Navnet har det fått fordi portugiserne anså seg selv som representanter for kristendommen, og seilte under flagget til "The Order of Christ". Vi hadde en guide som viste oss rundt og fortalte om dette stedet, som har en historie som blant annet omhandler mord, overtakelse, sult, bombing og slaveri. Det beste med museumsbesøket var likevel havbrisen som kom inn gjennom hullene i fortet der kanonene sto plassert; så deilig og avkjølende!

Det kan trygt sies at vi alle var ganske sultne etter alle dagens hendelser og mosjonen vi hadde fått. Vi spiste på en restaurant i gamlebyen, Tommy lærte oss om blitz og lukkertid og zooming, noe som skaper en sykt kul effekt på bildene (det var stort sett bare hans bilder som ble bra...), før vi delte oss opp og gikk rundt i området. Jeg gikk sammen med Ingrid, Stine, Linn og Tommy, og vi var selvfølgelig den gruppen som presterte å gå oss bort og miste så og si alt av retningssans til slutt. Det var et par gater vi var litt usikre på om faktisk var trygge å gå i, men alt i alt var det en spennende tur der vi fikk sett mye nytt og annerledes.

Tommy demonstrerer blitzeffekt, det eneste brukbare bildet som ble tatt var dessverre dette...)

Vår tid i gamlebyen nærmet seg slutten, Tommy hadde fått kjøpt en Tuskerskillpadde (trash art), en rover og et Kenyansk flagg til klasserommet vårt, og vi skulle begynne å lete etter transport tilbake til Mombasa Backpackers. Gamlebyen krydde av frivillige guider, så vi forklarte en av disse behovet vårt, og han sa vi bare skulle følge etter ham, at det ikke var langt å gå.

Det var vår første feiltakelse: Vi måtte gå nesten like langt som vi hadde gått for å komme til gamlebyen i utgangspunktet. Ikke klarte han å forklare hvor vi skulle til sjåføren og konduktøren på matatuen vi fikk beskjed om å gå inn i, heller; vi ble tatt med til feil Nakumattsenter, og krevde enda en betaling på 1000 KSH for å ta oss med videre til hostellet, noe som ikke var avtalen vår med mannen som tok oss med til denne bilen. Ikke at konduktøren i det hele tatt visste hvor Mombasa Backpackers var... Vi opplevde forresten en del merkelige hendelser med denne konduktøren også: Han hoppet ut av bilen i fart, løp i motsatt retning, bilen vår snudde i en rundkjøring, plutselig satt konduktøren vår i en bil ved siden av oss og snakket med sjåføren vår, før han hoppet ut av denne og inn i vår igjen, og Sindre ble gjenforent med pennen som han på død og liv skulle låne. Penn er hellig for oss fotografer, for de av dere som lurte på det, ettersom vi må skrive ned alle mulige slags småting som folk flest ikke tenker over!

Partymatatuen vår! Tommy fløy i taket av lureriet og konduktøren som krevde dobbel betaling, og vi endte opp med å gå fra senteret og ut til en haug med tuk-tuker - minitaxier - og tok fire sånne for 200 KSH per for å komme oss hjem. Da Stine Helene, Linn og jeg hadde satt oss inn i en av disse, kom en annen sjåfør å begynte å skulle dra meg ut av bilen vi satt i og inn i en annen. Han dro i den ene armen, Stine i den andre, og sjåføren oppførte seg som en tulling høy på et eller annet! En annen mann sto og slo i panseret på bilen vår, men sjåføren bare lo og lo og kjørte av gårde i full fart! Ikke så vi noen av de andre, Stine ropte ut at vi kjørte i feil retning, og jeg husker ikke sist jeg var så skrekkslagen av noe som ikke var noe å bekymre seg for i det hele tatt; etter to-tre minutter var vi fremme, og konkluderte med at neste gang kan vi gå. Det var ingen som hadde dålig samvittighet for å hoppe i bassenget med en iskald cola og BBQ-mat og forbli der i noen timer fremover etter alle dagens begivenheter!