TTA - Spesielt besøk i Betlehem

Vi stod opp tidlig og tok bussen fra Jerusalem til Betlehem. Målet med dagen var å få innsikt i Palestinakonflikten samt også se oss litt rundt i Betlehem, blant annet Fødekirken som er bygget over der man tror at stallen som Jesus skal ha blitt født i stod.

Vi hadde avtalt et opplegg på noe som heter Wi’am-senteret, et senter som jobber med å bedre forholdene for folk i Palestina, samt drive forebyggende arbeid og informere folk om hva som egentlig skjer i landet. Osama på senteret orienterte oss først generelt om Israel/Palestina konflikten, samt forklarte hva de gjorde som organisasjon. Det var utrolig lærerikt, og det var ikke før nå at jeg egentlig forstod greia, selv om det er noe vi har hørt om mange ganger på skolen.

 Etter dette tok han oss med å så muren som omringer Betlehem, med alle dets tegninger og meningsytringer, og vi besøkte Aida refugee Camp, som lå rett i området. Det så ikke helt ut som det man forventer, man tenker ofte at flyktningleirer er telt og sånn, men her var det hus. Men boligene var skikkelig nedslitt, og siden mange hadde bodd der i kjempemange år, blir husene omtrent bygd på i høyden, og de lever trangt. De samler vann i sisterner, for de israelske myndighetene har sterke restriksjoner for vanndistribusjon. Vi så mange barn som lekte i gatene, og de likte godt å snakke med oss. Ikke minst var det stas å få låne kameraet vårt! Jeg prøvde å ikke ta for mye bilder av dem, for det føltes litt feil å se på dem som om de var en attraskjon. Kan tro de kanskje er litt lei av at folk kommer å ser, men at ingenting har blitt bedret, etter all den tiden som har gått. Guiden vår spurte plutselig om vi ville være med til et annet hus, for han hadde hørt rykter om at de skulle foregå en arrestasjon. Men da vi kom var soldatene reist. Alikevel sier det litt. Det virker nesten som dette er dagligdags. Mange hus var også fulle av kulehull. Men folkene vi møtte var veldig hyggelige, og de klarer å bevare smilet til tross, spesielt barna. Men noen unge folk vi snakket med sa de ikke følte de hadde noen fremtid, ikke før dette ville ta slutt. Og det er jo forståelig.  

De som bor i leiren er som oftest flyktinger fra landsbyer eller andre byer omkring. Men de som bor ”vanlig” i Betlehem har det heller ikke så lett. Der er også diverse restriksjoner, og helsetilstanden er vanskelig, for det finnes ikke bra sykehus. Alle flinke folk flytter ut, så det er vanskelig for dem å hjelpe seg selv, etter hvert som alle med utdanning kommer seg ut. Et godt bilde på sitasjonen:” Det er som å fikse bilen din samtidig som du kjører”.  Beboerne kan ikke bevege seg fritt til en naboby, ikke for å besøke en syk slektning en gang. Osama sa det var vanskeligere for han å komme seg til Jerusalem (som er israelsk, og ligger 10 km unna) enn å komme seg til utlandet. Vi fikk virkelig innblikk i hvordan  de har det, noe jeg ikke har tenkt så mye over før. Men samtidig var han nøye på å understreke at det er ikke er folkene i Israel de har noe i mot, de kan jo ikke noe for det. Det eneste de tenker på nå er å få bedret livsvilkårene til de som bor i Palestinaområdene (Vestbredden hvor vi var, og Gaza), ikke krangle om hvem som skal ha hvilken del av landet osv.

Etter alle disse inntrykkene, tok vi turen som mer vanlige turister til gamlebyen i Betlehem. Målet var jesu fødekirke. Litt kontrast kan man si i forhold til det vi hadde brukt dagen på. Turister stimet sammen over det ene og det andre hellige stedet i kirken, som vi ikke alltid visste hva var. Men vi så nå likevel, i tilfelle. Da vi skulle inn i selve ”der stallen var”-stedet, kom vi sammen med en gjeng japanere (selvfølgelig), som drev å posa som gale foran stedet og ta bilde med Ipaden sin. Men det var jo arti allikevel å ha sett fødekirka. Når vi skulle ut av byen måtte vi gjennom Checkpoint, omtrent som sikkerhetssjekk på en flyplass. Det gikk fort for oss, for det var ikke rush. Men mange palestinere må gjennom her hver dag, å stå i kø i flere timer for å komme seg på jobb på den andre sida.

Rart å tenke på at Betlehem som er en hellig by for mange, burde vært et symbol for fred. Istedenfor har den blitt involvert i denne konflikten. Mange ser på stedet som ”hvorfor besøke”, folk tror kanskje det er farlig og sånn. Men for vår del kunne vi godt ha vært lengre i Palestina. Kanskje gjort enda mer med Wi’am Senteret, for det ble jo noe kort siden vi hadde så dårlig tid.

Fra alvor til spøk; Stine Mari klarte å prestere å si, senere den kvelden, etter å ha hatt en hel dag med info og inntrykk om Palestinakonflikten: ”Hva er egentlig greia med denne konflikten?”